Øreakupunktur (auriculoterapi) er en praktisk behandlingsmetode med et stort medisinsk anvendelsesområde. Metoden praktiseres i dag over hele verden. Verdens Helseorganisasjon (WHO) har gjennom flere fagkongresser kommet frem til en felles internasjonal nomenklatur(terminologi/fagspråk) innen dette faget.

Spesielle former for ørebehandling har åpenbart spilt en rolle i oldtidens medisin. Hippokrates (ca 400 år f. Kr) omtaler en metode til behandling av isjias ved stimulering av punkter på ørets bakside, og han nevner i boken ”Om forplantningen” at de gamle egyptere benyttet en slik ”øremetode” som prevensjonsmetode.

I det gamle Kina ble øret tillagt særlig betydning i medisinen. I Den Gule Keisers Klassiker Om Indre Medisin (Huang Di Nei Jing) vises sammenheng mellom punkter i øret og områder på kroppen. Under Tang-dynastiet (618-907 e.Kr) var det en medisinsk skole som anvendte ca. 30 forskjellige punkter i øret. En 3000 år gammel indisk bok, Suchi Veda, omtaler også øreakupunktur og oppgir 180 punkter i øret.

Den moderne utviklingen av øreakupunktur kan i vesentlig grad tillegges den franske legen Paul Nogier. I 1951 registrerte han at noen av hans pasienter som led av kroniske ryggsmerter, var blitt vesentlig bedre etter behandling med brenning i øret hos en kvinne som drev slik behandling basert på folkemedisinsk kunnskap. Dette fikk han til å begynne et nitid forskningsarbeide for å kartlegge sammenheng mellom soner/punkter i ørene og sykdommer i forskjellige deler i kroppen. I 1957 publiserte Nogier sine oppdagelser i et tysk tidsskrift for akupunktur. Dette førte til at øreakupunktur fikk en renessanse i Kina hvor de satte i gang store masseundersøkelser som bekreftet Nogiers oppdagelse av øreakupunktur.